Heretter vil Sat Nam Nam ikke lenger dreie seg kun om rawfood.
Sat Nam Nam har vokst av seg selv og er for meg blitt et begrep om ernæring generelt snarere enn kun om rawfood.
Vi mennesker er glade i systemer. Vi elsker regler, og vi synes det er vanskelig å forholde oss til ting hvor ingenting er feil eller på "nei -lista". Fuck that.
Det som gjør deg glad kan ikke skade. Eller som mummitrollet sier; "alt som er hyggelig er godt for magen". Hvordan kan dette være? Jo, eg tror det henger sammen slik. Vi forholder oss til maten vår og kroppene våre på en rimelig praktisk måte. Vi tror vi vet hva maten inneholder og hva den vil gi kroppen om vi kjenner dens næringsdata ut og inn. Jeg tror det er langt mer komplekst enn som så.
Mat som tilsynelatende ikke gir så mye hva næring anngår har kanskje noe helt annet å tilby som ikke lar seg måle eller forklare fysiologisk?
Ta eksempelet cashewnøtter. Flere kjente rawfood lærere holder seg unna denne nøtten eller bruker kun til fest. Nr en fordi den ofte ikke er helt rå, nummer to fordi den inneholder mye kalorier og ikke har så mye næring å tilby i forhold til andre nøtter.
Men kan noen tenke seg noe bedre enn skikkelig cashewnøtt smør? Rått eller ikke? Det oppleves som kanskje helt "unødvendig" å spise, men kanskje nettopp derfor gjør det oss godt? Vi spiser det kun fordi det er godt, men fordi vi har hørt den ikke har så mye næring får vi dårlig samvittighet eller holder oss på god avstand selv om den er fantastisk. Er det sånn å forstå at ikke alle nøtter i skaperverket er til for å spises?
Ernæring handler også om mottakkeren. Hvis vi får dårlig samvittighet over absolutt alt vi spiser tror jeg rett og slett det er skadelig.
Dette temaet er noe jeg vil forske mer på i fremtiden, men det står klart for meg at det ikke finnes noe system på hva eller hvordan vi skal spise. Eat what you like and bless it, så enkelt. All mat, selv den "verste" pottisen eller McDonalds burgeren har en unik energi som vi til visse tider eller faser i livet trenger.
Cluet er å variere tror jeg, og til enhver tid spise det som gjør deg glad!
SÅ bryt regler, utfordre dine ideer og trossystemer. Kjenn etter hva som er godt for deg og din kropp og sjel, drit i hva alle andre måtte mene ;)
Sat nam nam!
onsdag 8. desember 2010
søndag 5. desember 2010
Litt av en reise
Å jobbe aktivt med mat, helse og ernæring er mer enn bare som så. Når man går aktivt inn, kjenner etter, analyserer hva kroppen trenger og føler "resultatene" på kroppen kan det fort ta uvante vendinger.
Kroppen har ingen regler på hva som er riktig eller galt. Den får for eksempel ikke mindre lyst på appelsiner selv om de er fra Istrael og beboeren av kroppen har bestemt seg for å boikotte det. Den bryr seg heller ikke om man har bestemt seg for å kun spise vegetarisk økologisk kost. Bilføreren kan mene det han vil han, men iblant trenger bilen olje, og ikke alle biler går på bensin, noen trenger diesel.
Det er fort at når man holder seg unna visse matvarer, eller har en viss diett, i første rekke av helsemessige årsaker, at man også etterhvert gjør det til en del av den man er. Man identifiserer seg med å være den personen som aldri spiser boller, alltid velger urtete fremfor kaffe eller bare spiser rawfood. Slik vil etterhvert også andre se en. Hvem har vel ikke møtt på en som er vegetarianer på sin hals, hvor overassket hadde man ikke blitt om man så neste dag traff personen med en kebab i hånda?
Slik kan man ende opp med å holde sine egne ideer i live fordi det er slik andre ser oss og det er slik vi liker å bli sett og liker å være. Vi liker å være den som er "flink" og aldri spiser for eksempel sukker eller junk food. Ikke helt usannsynlig føler vi os også bedre enn de som gjør det. Ifølge alt vi har lest er vi jo faktisk det, vi holder oss jo mye sunnere!
Men det fungerer ikke alltid slik. Kroppen, som livet, liker iblant å lure seg på bakfra å klype oss litt ertent å si "så du trodde du visste hvordan det hang sammen"? Noen ganger trenger vi å få ideene våre testet litt.
Gjør vi det vi gjør fordi det er hundre prosent riktig for oss, i vårt liv, for vår kropp? Eller gjør vi det fordi vi har lest det, fordi de andre på jobben gjør det, eller fordi vi har gjort det så lenge at nå kan vi ikke slutte? Noen ganger klamrer man seg så fast i ideer at man tror verden vil falle sammen om man slipper dem. Eller i det minste få kreft, bli heroinst og våpensmugler... ;)
I vinter hadde jeg en periode hvor jeg bare ikke gadd å opprettholde flinkisidentiteten. Når jeg kjente godt etter hadde jeg ikke lyst på spirulina til frokost men brødskive med gulost. Ikke så altfor grovt brød heller. Til middag ville jeg ikke ha salat og quinoa men frossen pizza. Og jeg ville ha helt vanlig smågodt til tvkosen.
I forkant hadde jeg hatt endel problemer med magen. I den pereioden jeg spiste "helt crazy" som jeg tenkte om det, men som snarere var gjennomsnitts norsk diett fungerte magen utmerket. Ikke døde jeg heller, og ikke syntes vennene mine jeg var et dårligere menneske. Kankskje snarere mer menneskelig?
Ironi.
Ikke hold så hardt på ideene. Man kan lære utrolig mye av kroppen om man virkelig lytter. Ikke bare om det rent fysiologiske som skjer, men også om seg selv som person og menneske.
Å klamre seg til en viss livsstil utifra en frykt om at alt vil alt annet vil rakne om dette skulle falle er svært vanlig tror jeg. Det kan bare være litt vanskelig å kjenne igjen.
Så tillat livet å komme å klype deg litt. La deg overasske. Kanskje ting ikke var som du trodde likevel, men enda bedre?
God fornøyelse :)
Kroppen har ingen regler på hva som er riktig eller galt. Den får for eksempel ikke mindre lyst på appelsiner selv om de er fra Istrael og beboeren av kroppen har bestemt seg for å boikotte det. Den bryr seg heller ikke om man har bestemt seg for å kun spise vegetarisk økologisk kost. Bilføreren kan mene det han vil han, men iblant trenger bilen olje, og ikke alle biler går på bensin, noen trenger diesel.
Det er fort at når man holder seg unna visse matvarer, eller har en viss diett, i første rekke av helsemessige årsaker, at man også etterhvert gjør det til en del av den man er. Man identifiserer seg med å være den personen som aldri spiser boller, alltid velger urtete fremfor kaffe eller bare spiser rawfood. Slik vil etterhvert også andre se en. Hvem har vel ikke møtt på en som er vegetarianer på sin hals, hvor overassket hadde man ikke blitt om man så neste dag traff personen med en kebab i hånda?
Slik kan man ende opp med å holde sine egne ideer i live fordi det er slik andre ser oss og det er slik vi liker å bli sett og liker å være. Vi liker å være den som er "flink" og aldri spiser for eksempel sukker eller junk food. Ikke helt usannsynlig føler vi os også bedre enn de som gjør det. Ifølge alt vi har lest er vi jo faktisk det, vi holder oss jo mye sunnere!
Men det fungerer ikke alltid slik. Kroppen, som livet, liker iblant å lure seg på bakfra å klype oss litt ertent å si "så du trodde du visste hvordan det hang sammen"? Noen ganger trenger vi å få ideene våre testet litt.
Gjør vi det vi gjør fordi det er hundre prosent riktig for oss, i vårt liv, for vår kropp? Eller gjør vi det fordi vi har lest det, fordi de andre på jobben gjør det, eller fordi vi har gjort det så lenge at nå kan vi ikke slutte? Noen ganger klamrer man seg så fast i ideer at man tror verden vil falle sammen om man slipper dem. Eller i det minste få kreft, bli heroinst og våpensmugler... ;)
I vinter hadde jeg en periode hvor jeg bare ikke gadd å opprettholde flinkisidentiteten. Når jeg kjente godt etter hadde jeg ikke lyst på spirulina til frokost men brødskive med gulost. Ikke så altfor grovt brød heller. Til middag ville jeg ikke ha salat og quinoa men frossen pizza. Og jeg ville ha helt vanlig smågodt til tvkosen.
I forkant hadde jeg hatt endel problemer med magen. I den pereioden jeg spiste "helt crazy" som jeg tenkte om det, men som snarere var gjennomsnitts norsk diett fungerte magen utmerket. Ikke døde jeg heller, og ikke syntes vennene mine jeg var et dårligere menneske. Kankskje snarere mer menneskelig?
Ironi.
Ikke hold så hardt på ideene. Man kan lære utrolig mye av kroppen om man virkelig lytter. Ikke bare om det rent fysiologiske som skjer, men også om seg selv som person og menneske.
Å klamre seg til en viss livsstil utifra en frykt om at alt vil alt annet vil rakne om dette skulle falle er svært vanlig tror jeg. Det kan bare være litt vanskelig å kjenne igjen.
Så tillat livet å komme å klype deg litt. La deg overasske. Kanskje ting ikke var som du trodde likevel, men enda bedre?
God fornøyelse :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)