Nyyyyyte!!!!!!!

  Mmmm..... Hvordan kunne jeg glemme det lissom? Mkan kan det bli mye preik (i diverse rawfoodguru bøker jeg har pløyd gjennom i det siste )om at man ikke skal være emosjonelt knyttet til maten, at man virkelig må kjenne etter hva man egentlig trenger istedet for å spise etter vane, eller fy skam, følelser.

Vel, jeg kan fortelle dere at det finnes noe som er sikkert hundre ganger verre, og det er å spise etter hue. (For dere fine fruer og herrer les: hode). For er det en som hvertfall ikke har peiling på hva en skal spise så er det hodet.

Man følger kanskje klokka, typ "jeg kan da ikke spise nå eller være sulten for det er jo bare tre timer siden sist...bla bla bla", "jeg koste meg jo igår, derfor kan jeg ikke.....bla bla". Eller klassikeren, "men jeg spiste jo en bolle istad og jeg tok trikken til jobb, ergo kan jeg ikke spise...bla bla bla".

Fy &%#$"^^^!!!§ jeg er så SYKT lei det !)/&%*?§§ spillet der ass!! Plutselig blir ALT et problem, maten blir omtrent ond, og til slutt sitter du igjen med grønt gress, vann, litt agurk og selleri. Du tror du gir deg selv og kroppen din du trenger, men skjønner ikke hvorfor du er så miserabel hele tiden.

Vel, kropp og sjel henger nå engang sammen. Det er en fin linje mellom å spise for å dekke følelsmessige behov man ikke tør kjenne på, spise bort sinne, stress eller kjedsomhet (ensomhet), og det å nære og tillate følelser.

Jeg tror mange av oss spiser for mye eller har et knotete forhold til mat rett og slett fordi vi ikke (tillater oss) å nyte den. Vi glupsker nedpå, tenker at dette burde vi ikke spise, eller vi smaker ikke riktig etter. (kanskje fordi vi spiser det samme hver dag eller er opptatt med noe annet).

Jeg tror mye av løsningen ligger i å oftere spise det man har lyst på. Her i Norge er vi ganske pietistiske i hue. Vi er sykt strenge med oss selv og har ikke akkurat en lang tradisjon på å lage mat som er god. Det kan kanskje virke som harde ord, men etter min mening er norsk matkultur bygget rundt at maten har en funksjon nemlig næring. Den kan smake godt til jul, men smaker den godt ellers i året også koser vi oss for mye. Fy skam oss.

 Er det dette som får fram nytelydene?

Eller er det dette?

Er det da rart at vi har et omtrent konstant behov for å kose oss men aldri egentlig får dekket det fordi det faktisk ikke blir dekket? For når vi da skal kose oss går vi kanskje bananas i godteposen, og det er jo ikke så rart når vi er i konstant kosemanko. Resultatet blir at vi gir oss selv mental deng og ikke mye kos satt vi igjen med.

Ikke at jeg har vært i Italia, men se på italienerne! Det er folk som kan nyte det! De sparer jo ikke på noe med mozarella, basilikum, pesto og fløte til ca hvert måltid, pluss vin! Men er italienerne de mest overvektige i verden?

 Ja jeg har lest eat, pray, love, og ja jeg syns hun har et poeng!

Skal du først spise så gjør det med hjertet og nyt med hele deg, hver bit. Spis den maten som tar deg nærmere hjertet ditt. Ikke den som pleaser den indre dommeren, som er billigst (fordi du ikke tror du kan unne deg selv bedre), eller som du spiser hver dag uten å tenke på det.

Ja, kjenn etter på hva du egentlig trenger, men ikke for å bytte ut grandisen med en tørt salatblad (det klassiske skrekk eksempelet), men kanskje heller en deilig hjemmelaget suppe, noe deilig frisk frukt eller en rå sjokolade? ;) Man skal nære seg selv, hele seg selv.

Vinn - vinn!

Jeg prøver å ha en innfallsvinkel til mat og ernæring om at jeg ikke skal dømme noe nord og ned uten å ha prøvd det. Til eksempel spiste jeg kjøtt en liten periode etter å ha vært vegetarianer/veganer i seks år. Det var litt av en opplevelse.

Jeg har ingen problemer med å innrømme at første gangen jeg spiste kjøtt var det sykt digg. Jeg hadde helt glemt åssen det var og det ga meg vilt mye energi. Jeg spiste en diger, økologisk burger og nærmest fløy hjem etterpå, så mye enrgi fikk jeg. Jeg fikk i tillegg skikkelig dilla og fortsatte å eksperimentere med kjøtt.
Det var jo litt alright å endelig kunne sitte i familieselskap og ikke være "hu vanskelige".

Selv om det var aldri så godt, ga meg et kick (som når du bryter en regel) var det ikke til å unngå at ikke bare magen stoppen opp (selv om jeg drakk aldri så mye fermentert papaya), men at også humøret havnet nedi dumpa. Jeg ble rett og slett skikkelig nedtsemt og ute av balanse. Kicket jeg fikk i starten ble erstattet med en tung og trist følelse jeg ikke klarte å unngå.

Jeg fant altså ut at kjøtt ikke funker for meg og gikk ettrhvert tilbake til å være nesten helt raw og helt vegan.
Når folk har spørsmål rundt en slik diett dreier det seg stort sett om proteiner. Jeg kan med sikkerhet si at det ikke var proteiner jeg savnet med tanke på kjøtt.

Som "rawfood-ist" er proteiner faktisk det minste problemet. Spirulina, en alge som fler og fler har hørt om og som det forskes mye på, inneholder faktisk mellom 60-70% protein. Det er veldig lettopptakelig siden proteinet kommer i form av aminosyrer, som er det kroppen bruker for å bygge proteiner.

Mye av proteinet i maten vi spiser går i tillegg i stykker når vi varmer det opp. Med andre ord er ikke kjøtt en prima kilde til protein. SÅ kan man jo også spørre seg; oksen, eller elgen for den saks skyld, som er så stor at den kan knuse en bil omtrent. Hvor fikk den proteiner til å bygge slike muskler?

Hvorfor ikke bare "cut the middle man", (og la han gå å gresse i fred) og få proteinene sine gjennom alger, grønne blader (som grønnkål) eller hamp?

Faktisk går så mye som 80% av næringen bort når vi varmer opp maten. Det i seg selv betyr jo at 80% av energien, (produksjon, pakking, sending... hele prosessen til maten kommer på bordet) var til ingen nytte. Vi vil jo måtte spise mye mer for å få i oss nok næring.

Det eneste du trenger å gjøre er å kjøpe de samme grønnsakene som før, bare ikke koke dem! Og både du, kroppen og kua eller elgen eller hvem det måtte være, vil ha det enda bedre :)

Litt rå på reise

Igjen, det har vært et lite opphold i bloggingen her. Det betyr ikke at jeg ikke har fortsatt researchen!!

Har blant annet vært i India å erfart hvordan det er å prøve å være raw der. Å være raw på reise er en liten utfordring i seg selv. Man har ikke alt stæsjet sitt tilgjengelig og har heller ikke full oversikt over hva det vil være å få tak i, eller hvordan fasilitetene er i forhold til hva man kan tilberede selv osv.

Jeg vil si India var en utfordring, men en veldig fin erfaring. Grunnen til at jeg prøvde å være raw til å begynne med var aldeles ikke for å være sær, men jeg kjente med en gang at det var det kroppen min hadde lyst til. Indisk mat er dritdigg, jeg er den første ti å innrømme det. Men den gjør meg ganske treg og litt sluggish.

På denne reisen skulle jeg være på et ashram og ville gjerne ha en kropp som samarbeidet, i tillegg til at jeg ikke ville bli syk selvsagt.

Sist gang jeg var i India hadde jeg masse motforestillinger mot maten før jeg dro og var veldig bekymret for hva jeg skulle gjøre i forhold til det siden jeg kjente hvordan kroppen min takler slik mat. Det viste seg derimot ikke å bli et problem. Mye fordi jeg fant noen veldig høykvalitet steder å spise. En erfaring jeg gjorde etter det var at når jeg spiste den lokale maten, frokost, lunsj og middag, var det som om det var lettere å "dekode" India litt og "lande" fortere.
For meg er det logisk. Når man spiser maten som de lokale spiser og da også den maten landet er "bygget opp av" om man kan si det på den måten, er det som man får tilgang til landets DNA.

Dette var en oppdagelse, og jeg ville nødig denne gangen havne "utenfor" og aldri riktig lande men bare gå rundt i en boble. Jeg har tidligere erfrat hvor mye en kan komme nærmere noen bare man deler den samme maten. Imidlertid sa kroppen stopp. Løsningen høres kanskje idiotisk innlysende ut for enhver som måtte lese dette, og det skal jeg vøre helt enig i. Det ble jo bare til at jeg gikk til en av grønnsakshandlerne langs veien og kjøpte noen lokale grønnsaker og satte det sammen til en salat med Indisk vri.
Det fikk meg ned på bakken med en gang og jeg følte egentlig at jeg kom enda næreme stedet jeg var. Enkelt var det også.

Jeg var heldig å bodde på et sted med kjøkken. På de fleste guesthouses og hosteller er det gjerne et eller annet tilgjengelig. Det eneste man trenger er jo igrunn bare et skjærebrett, kniv og litt bestikk.
Jeggikk bananas med de lokale fruktene og oppdagen til og med noen nye. (Blant annet en nydelig liten sak som heter chico!)

Dette funket en stund. Jeg hadde pakket litt med hjemmefra, hvetegress, spirulina og en goji-kakao-nøtteblanding som jeg strødde på fruktsalaten i tillegg til litt chiafrø. Jeg hadde også med litt fettsyrer blandet med hamp som et pålegg, men den fikk ikke stått kaldt og ble dårlig. Som noen kanskje har skjønt er jeg helt avhengig av disse fettsyrene... Jeg kjente ganske fort at jeg fikk lyst på indisk mat igjen når jeg trengte å roe systemet litt. Fett virker veldig jordene og beroligende på meg og utfyller kostholdet veldig. Kun frukt og grønt for meg er rett og slett ikke nok, i tillegg til at det er veldig stimulerende. Jeg kan derfor si med en gang at skal du på reise så pririter fettsyrene! Frukt og grønt får man alltid tak i. I tillegg er det kjekt med en nøtteblanding eller liknende.

Mange vegetarianere som går over til å bli vegan går ofte tilbake til vegetarkost eller til og med vanlig kost fordi vegankost blir for fattig og de sier de savner proteinene. Dette handler ofte i større grad om fettsyrer. De oppleves i kroppen litt på samme måten som kjøtt, bare uten den ekstreme tyngen og at det er lette fordøyelig og ikke syredannende så klart.
Dette kan også gjelde dem som prøver rawfood men velger å gå tilbake til kokt mat fordi de føler de ikke får i seg "nok" av noe, eller at det oppleves som altfor stimulerende.

Fett fungerer litt som sementen mellom mursteinene. Den tetter hullene og gjør kostholdet komplett, binder og bygger.
Så om du vil prøve mer rå eller vegansk kost, fokuser på det gode fettet og ikke vær bekymret for proteinene.
Mer info om proteiner/amminosyrer i forhold til gress og alger følger i neste post!